Men ut på natten blev det plutselig koldt. Den våte sne hadde lagt sig over min lille hule og hadde også lukket inngangen helt igjen. Da temperaturen falt, frøs det altsammen. Midt på natten våknet jeg. Jeg lå på ryggen med høire hånd over øinene, med håndflaten opover – slik som man gjerne ligger for ikke å bli genert av lyset om morgene. Mine muskler føltes lemstre og stive, og rent instinktmessig forsøkte jeg å røre på mig. Jeg kunde ikke engang flytte mig en tomme. Jeg var praktisk talt innefrosset i en isblokk. Fortvilet slet jeg for å komme fri, men uten ringeste resultat. Jeg ropte på min ledsager, men han kunde naturligvis ikke høre noget.

But in the middle of the night, it suddenly became cold. The wet snow had settled over my small burrow and completely sealed the entrance. When the temperature dropped, everything froze. In the middle of the night, I woke up. I was lying on my back with my right hand over my eyes, palm facing upwards just as one often does to avoid being bothered by the morning light. My muscles felt sore and stiff, and instinctively, I tried to move. I could not budge an inch. I was practically encased in a block of ice. Desperately, I struggled to free myself, but without the slightest success. I called out to my companion, but of course, he could not hear anything.